Reisebrev 1                                                                                                               02.02.2004

Vi er kommet vel frem til Siem Reap i Kambodsja. Turen hit fra Bangkok, i minibuss, var en opplevelse. Det tok 3-4 timer på strøkne motorveier i Thailand, men så forandret omgivelsene, og veistandarden, seg totalt da vi krysset grensen. Bussen fra Thailand ville ikke kjøre over, så vi måtte komme oss inn i Kambodsja på føttene.  

Det var et yrende liv som møtte oss da vi steg ut av bussen. Mennesker løp, trekkende på hjemmesnekrede kjerrer. Barbente barn i filler hadde sine 6 måneders gamle søsken på armen. De fleste ville ha vår oppmerksomhet, enten for å hjelpe oss med bagasje, finne transport, selge varer, eller tigge penger. En liten potetgullpose fikk ansiktene deres til å stråle av begeistring. 

Etter et par timers venting for passkontroll, visumsøknad og diverse tvilsomme avgiftsposter, hadde vi fått forhandlet oss frem til en 20 seters buss fra 70- tallet som skulle kjøre oss til Siem Reap. Vel inne i bussen, etter å ha fått hengt passasjerdøren på plass, begynte ferden vi sent vil glemme. Den varte i ca. seks timer på veier som minte om en god gammel norsk skogsti i vårløsningen. Vi hadde trolig brukt den samme tiden ved å jogge strekningen. Selv om rumpemusklene fikk kjørt seg, er det likevel tvilsomt om kondisen hadde holdt i lengden, så vi skal ikke klage… 

Inntrykkene underveis var av de største. Langs veien bodde familier i blikk skur og stråhytter. Barna dro kjerrer, arbeidet i åkeren og samlet søppel, samtidig som noen av dem lekte innimellom boligene. Klærne var fillelignende, sett med norske øyne, og de færreste hadde sko på bena. Noe av det som kanskje gjorde sterkest inntrykk, var den utrolige gleden og smilene som var å se i ansiktene deres. Dette ga en tankevekker til oss ”missfornøyde med livet” tenkende nordmenn, som har alt vi trenger av materiell velstand. Disse menneskene har en historie bak seg, verre enn vi kan forestille oss, og det er kanskje nettopp det som gjør at de vet å sette pris på øyeblikket.

Det var deilig å komme frem til hotellet. En norsk oase i alt det ukjente. Man får en bedre forståelse for hvorfor utlendinger i Norge ”absolutt skal rotte seg sammen på Grønland i Oslo, eller utenfor Hvaltorvet i Sandefjord”. Det er godt å møte landsmenn, eller europeere, i et land totalt forskjellig fra vårt eget.

 Barna våre synes det var veldig rart at det var så stor forskjell på menneskene, boligene og veiene bare ved å kjøre tre timer fra Bangkok. Det går veldig greit å ha med barna på tur. Ingen sure miner for å reise langt. Erika er også like blid: ”Hvor skal vi nå mamma?....Å ja!” Hun sovner lett hvor som helst, når hun er trøtt.

 Vi har vært og besøkt en skole for de fattige. Det er frivillige mennesker som gir undervisning tre ettermiddager i uken, etter at barna har vært på jobb. ”Klasserommet” var åpne bambushytter med stråtak. Elevene hadde benker å sitte på og noen av dem hadde en liten notisblokk hvor de kunne notere i. Vi ble tatt i mot med åpne armer og store smil. Guttene ble bedt om å gå rundt å snakke engelsk med elevene som var helt opp i nittenårsalderen.

Reisebrev 2                                                                                                                12.2.2004

Vi har funnet oss vel til rette i byen. Tuk-tuk førerne, som er de lokale taxiene, har begynt å kjenne oss igjen. De vet ofte at vi skal til ”Earthwalkers”. De første dagene var det mange av sjåførene som ikke visste om dette stedet i det hele tatt… Taxiene er et kapittel for seg. De er rett og slett mopeder med kjerrer festet til bakenden. Enkelte av dem er ganske så staselig med glitter og puter, dekket i silke. En stor familie fra Norge med barnevogn og diverse pikkpakk, er ikke noe problem å få plassert inne i en Tuk-tuk. Mor var skeptisk til å begynne med, og forlangte to, men nå er også hun glidd såpass inn i omgivelsene at en får holde. Det skulle vel nesten bare mangle, for en familie på fem kambodsjanere er et vanlig syn på en moped her nede.

 Det er en studie i seg selv å rusle langs hovedveien her i Siem Riap.  Det myldrer av tohjulinger, med og uten motor. Hver dag møter vi mopeder med en eller to digre griser liggende på tvers. Vi håper de er slaktet på forhånd… Ellers er det transport av alle mulige slags varer. Fra syklene kan man få kjøpt bensin på brusflasker eller trestokker fylt med palmesaft. Langs veien står kvinner og barn og selger snegler og brød stekt på en glødende kubbe. Hver lille ”stand” selger bare en spesiell vare.

 Det finnes en og annen staselig bil i by bildet, men de fleste fremkomstmidler med fire hjul er pick-up`er. Disse er ofte fulle med 10-20 smilende kambodsjanere på lasteplanet.

 Barnebyen i Siem Riap åpnet for et år siden, og det er fortsatt et hus til som ikke er fylt opp. Barna som får komme og vokse opp i barnebyen er ofte foreldreløse, eller barn av foreldre som ikke er i stand til å ta hånd om dem. De må som regel være på sykehus først, fordi de er såpass medtatt av påkjenninger de har vært gjennom. Når de kommer til barnebyen får de mental og medisinsk oppfølging videre. Ellers er hovedtanken at det å få en familie igjen, skal på sikt være med på å bygge opp barna. Mange av barnebymødrene i Siam Reap hadde selv mistet sine foreldre under Khmer Rouge regimet fra 1975-1979, da ca.2 millioner kambodsjanere ble drept.

 Vi ble tatt i mot med åpne armer, da vi forklarte vår ide om at barnehager nå kanskje kunne motivere foreldre til å ta et fadderbarn, siden prisene i Norge nå settes ned. Vi forteller mer om selve barnebyen og fadderbarna når vi kommer hjem.

 Det har vært et problem for engelskundervisningen på de to andre skolene vi har besøkt og jobbet på, at bøkene de bruker er fra 1930, og uten et ord på khmer. Vi har vært og gjennomsøkt byen for bedre bøker. Til slutt fant vi noen som var ypperlige for begynneropplæringen. De må jo lære seg vårt alfabet først, for i det hele tatt å kunne tyde skriften. 

For mange kambodsjanere er det å lære seg engelsk alfa og omega for å kunne få seg jobb innen turismen, som nå er på god fart inn i landet. Det var en stor glede for oss å få komme og dele ut skolebøker til barna som hadde engelskundervisning. Det lyste av glede i barnas ansikter, og de ivret etter å bla i boka. Barna i barnebyen går nå på offentlig skole. De bygger ny skole og barnehage i barnebyens regi rett ved siden av. Denne åpner i oktober. Her skal også barn fra de fattigste familiene i nærheten få undervisning.

Geir underviser på skolen for de aller fattigste fortsatt. Han er der ca. tre kvelder i uka. Vi kjøper engelskbøker til disse også. Jeg tror han trives i rollen som Mr. Teacher…

Jeg har hatt flere samlingsstunder med barna i SOS, for da kan barna våre være med. Daniel sparker fotball og Gullik-Andre og Erika sitter sammen med meg. Vi har avtalt at jeg skal komme og være med i engelskundervisningen i SOS, som veileder for læreren. Han spurte selv om det var mulig da han hørte jeg var lærer fra Norge. 

Hei igjen fra Kambodsja                                                                                            29.02.2004

 Vi har nå beveget oss sørover i Kambodsja, til hovedstaden Phnom Penh og videre til Sianokville. Sistnevnte er den eneste kyststripa i landet. Vi har reist med buss, og derfor fått se mye av landet. Langs hele veien er omgivelsene de samme. Flate, nokså brunsvidde marker med bambushus spredt utover. Innimellom ser vi også trehus plassert på 2 meter mur-søyler. Her bygger de ikke kjeller, men har oppholdsrom med mopeder og hengekøyer under husene. Dette, kombinert med flomperioder, er grunnen til at husene er bygget slik at de ser ut til å sveve i luften. 

 Phnom Penh er ganske kaotisk, med mange slumområder. Likevel er det mulig å nyte livet på den rette siden. Her er det brede boulevarder med franske lykter fra kolonitiden. Det er også store områder med flotte grønne parker. Templene her ligger mer tilgjengelig og er synligere for alle, enn de i Bangkok. De kan i høy grad måle seg med nabolandets byggverk. Ellers er hovedstaden liten i verdensmålestokk – bare en million innbyggere. Det gir seg til syne i at det ikke finnes skyskrapere her – noe vi ikke savner veldig.               

Vi har vært og besøkt SOS – barnebyer i Phnom Penh, for å kunne sammenligne flere. Denne byen ligger ca. en halvtimes kjøring utenfor sentrum, midt i slummen, og har vært i drift i tre år. Vi kunne nesten merke at barna her var litt mer varme i trøya. De omringet oss umiddelbart og sloss om å leie oss. Ikke fullt så mye bukking og neiing som i Siam Reap –barnebyen heller. I husene hadde de litt mer leker, tegninger på veggene, og til og med et TV i stua.

Da vi besøkte hovedkontoret for SOS - barnebyer Kambodsja, Vietnam og Laos, inne i sentrum, ble direktøren for denne regionen i fyr og flamme da han hørte at vi kom fra barnehagen i Norge som var blitt faddere for et helt hus. Han hadde fått mail om dette via direktøren i Siam Reap. Moro for oss! Han skulle kontakte direktøren i Saigon for å forberede vår ankomst dit også. Videre hadde direktøren nettopp hatt besøk av den norske lederen for SOS-barnebyer, og ville be han om å få tak i oss og vår ide om barnehagefaddere i forbindelse med at barnehageprisene i Norge nå synker drastisk. 

Her er Geir og barna våre med lederen for hele regionen : Mr. Rubling fra Canada.

 Havnebyen, Sihanouk Ville, kunne sammenlignes med et strandområde i Thailand. Forskjellen var at vi blekansikter var i fåtall, i forhold til de med litt mer farge på skrotten. Ei heller var det lett å få kjøpt cola og is… Dersom vi ønsket oss stekte biller eller perlemorskulpturer, derimot, ble dette prakket på oss ustanselig. Prisene her var også ganske annerledes enn i Thailand. Her kunne man få nye rom med TV og kjøleskap, samt utsikt til havet fra balkongen, for 6 dollar. 

Korrupt politi på nært hold.Etter en dag på stranden med påfølgende middag, oppdaget vi at bagen med videokamera og mobiltelefon var borte. Etter litt rekonstruksjon av egne forflytninger, var vi ganske sikre på hvor den var forsvunnet. Geir dro tilbake dit, for å høre om noen hadde funnet bagen. Men nei, det var ikke noen som kunne huske å ha sett en slik bag på avveie.

Etter at Geir ga beskjed om at dersom noen kunne skaffe til veie minnebrikke og film ville han få 50 dollar i dusør, ble det derimot liv i leiren hos de 10-20 kambodsjanerne som hadde flokket seg rundt turisten. Det ble utvekslet en del telefonsamtaler blant noen av dem, og Geir ble beroliget med at dette skulle de nok kunne hjelpe han med.

Geir fikk beskjed om å komme tilbake kl. 19.00, etter halvannen time, så skulle nok bagen være kommet til rette. Etter hvert var det nemlig stadig flere som mintes å ha sett et av gatebarna pile frem for å hente en bag som lå uten tilsyn, for så å bli plukket opp av en mopedfører… 

Litt før halv syv stoppet en politibil utenfor hotellet vårt, og Geir ble bedt om å komme til resepsjonen. ”Det er mulig vi har bagen din, men du må betale 100 dollar”, var beskjeden fra politisjefen. Ja, ja, litt av en erfaring å ha med seg dette også. Vi så for oss fru Hansen hente hennes frastjålne sølvtøy på kammeret i Sandefjord, med et par tusen kroner som takk til politiet og hans gode medhjelper som hadde røvet det fra henne… 

Likevel, vi var veldig glade over å få igjen bilder og film. Hadde fått tips i reisehåndboka om at det lureste var å betale ut penger, dersom politiet ba om det. Det er mulig å prute. Geir hadde lovet 50 dollar, politisjefen skulle ha 100, men visste at turisten hadde sagt 50, og godtok derfor det. Litt merksnodig å sitte og prute for å få igjen egne eiendeler. Å love penger for frastjålne ting hadde vi og fått vite at var et triks, dersom man ønsket tingene tilbake. Vi må se på det som finnerlønn.

Kambodsja har vært et spennende land å reise i. Masse opplevelser og inntrykk. Det er ganske så forunderlig at landet bare får 0,1 % av turistene fra Thailand. Veien derifra er bare noen timers kjøretur. Vi synes det er deilig å ikke møte svensker rundt hver sving, men det er klart vi savner Mc. Donald og Co noen ganger. Den lokale nudelsjappa blir ikke helt det samme...